Sirkulære forklaringer, reifikasjon, navnefella, forklaringsfiksjon. Kjært barn har mange navn. Dette er noe atferdsanalytikere (og kanskje jeg spesielt) ser på som et problem i måten vi snakker på. Dette er en felle ekstremt mange hundetrenere (uansett treningsmetode) går i, og akkurat derfor har jeg tenkt å skrive litt om det her.
Jeg er mest fortrolig med navnet «sirkulære forklaringer» og kommer til å bruke det her.
Sånn veldig kort vil det si at vi ved å gi noe et navn, tror at vi har forklart det.
Vi mennesker bruker ofte oppsummerende merkelapper på blandt annetulike atferder, og det synes jeg er helt greit. Det kan være enkelt og greit å prate om ting på den måten, da slipper vi også å bli så ekstremt omstedelige. Problemet kommer når vi bruker disse oppsummerende merkelappene som forklaringer på atferd, og ikke rene beskrivelser som de faktisk er.
Det blir lettere å forstå dette ved å se på et par eksempler.
Vi kan for eksempel ta for oss en emosjon eller følelse, som i stor grad er oppsummerende merkelapper på atferd.
Hvis man ser på følelsen sint, så kam man spørre seg hva det egentlig å være sint. Vi har en hviss forståelse av hvordan det er å være sint. Dersom man skal fortelle noen om hvordan man føller seg når man sint vil man antagelig oppgi ulike fysiologiske reaksjoner som høy puls, svette osv. Men derimot om du skal bestemme deg for om et annet individ er sint eller ikke, er det vedkommendes atferd du må se på. Dersom et barn skriker, slår, sparker og er rødt i ansiktet, vil du antagelig kategorisere barnet som sint.
På denne måten blir ordet sint en samlebetegnelse for barnets atferd som er nevnt over. Vi kaller barnet sint fordi det utføret visse atferder. Ordet sint er en generell beskrivelse av barnets atferd. Så lang er alt vel. De fleste har en god forståelse av hva det vil si å være sint.
Problemet oppstår når vi bruker ordet sint til å forklare hvorfor barnet f.eks. slår. Dette er noe mange sier. «Per slår fordi han er sint» er en setning de fleste ikke stusser over. Men når vi over ser at ordet sint bare er et samlebegrep på blandt annet det å skrike og slå, blir det å si at noen slår fordi de er sinte ganske meningsløst.
Vi sier at Per er sint nettopp fordi han blandt annet slår. Og da gir det ingen mening å si at han slår fordi han er sint. Dette vil være en forklaring som rett og slett går i sirkel, altså en sirkulær forklaring.
Det samme gjelder alle psykiatriske diagnoser hvor man rett og slett bruker en sjekkliste til å sette diagnose.
For at noen skal få diagnosen ADHD må de bland annet være over snittet aktive og ukonsentrerte. En person har derfor ADHD dersom han blandt annet er ekstremt aktiv. Det gir derfor ingen mening å si at han er aktiv fordi han har ADHD.
Psykiatriske diagnoser er strengt talt bare beskrivelser, og kan ikke brukes som forklaringer. (Jeg prøver absolutt ikke å bagatellisere noen diagnoser. Mange er alvorlige, og krevel absolutt behandling. Men de er likefullt bare beskrivelser av atferd)
Det samme gjelder personlighet og emosjoner. Dersom du tar en personlighetstest hvor du svarer på ulike spørsmål, og et av spørsmålene er «Liker du å dra på fester med mange fremmede mennesker?», vil du kanskje svare nei. Da kan det hende at du får merkelappen inadvent på resultatet. Men det å si at du ikke liker å gå på fester fordi du er inadvent, vil bli en sirkulær forklæring, fordi du fikk resultatet pga. svaretdu ga på testen. Det blir det samme som å si at du ikke liker å gå på fester, fordi du ikke liker å gå på fester. Jeg vil i hvertfall kalle det en dårlig forklaring.
Dette synes jeg er litt viktig i hundetrening også. Lederskap, kommunikasjon og samarbeid kan være vel og bra som beskrivelser det, men som forklaringer får man som regel ikke mye ut av det. Det ligger alltid masse atferdet bak slike merkelapper, og jeg tror det vil være enklere for de fleste å fokusere på konkrete atferder og ikke navn som oppsummeren en hel haug. Det blir lettere å holde tunga rett i munnen da, og rom for langt færre misforståelser.
Silje
Bontiac 